For noen uker siden oppdaget jeg litt tilfeldig på nettet en kvinnelig forsker i USA, Dr. Brené Brown, og fant et par linker på Youtube til foredrag hun har holdt med temaene - "The power of vulnerability" og "Listening to shame". Foredragene varer rundt 20 minutter hver, og jeg anbefaler deg å se dem når du har tid og ro rundt deg, og er åpen for refleksjon - og noen kongstanker.
Disse foredragene traff meg rett i hjertet! Bréne Brown forsker på temaer som går så dypt inn i hjerteroten min - ja, i hele min eksistens - at jeg får tårer i øynene når jeg hører henne snakke. Hun snakker om selve kjernen i livet. Hva er det som gjør at vi føler oss verdifulle? Hva er meningen i livet? Hun snakker om at det viktigste er å føle "connection" - jeg oversetter det med å føle tilknytning - og at det er denne tilknytningen som gir mening i livet. Hun har forsket på og funnet ut at de som virkelig føler seg verdifulle er helhjertede mennesker som tør å være sårbare, og at de som tør å omfavne sårbarheten er de modige menneskene.
La meg fortelle en liten historie om tilknytning. Da jeg var ung, kanskje 12-14 år, ble jeg en en periode utestengt fra fellesskapet med de andre elevene i klassen. Alle ble invitert på en fest bortsett fra meg, og plutselig var det ingen i klassen som av en eller annen grunn ville snakke med meg. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så ensom og forlatt, og jeg forsto ikke hva jeg hadde gjort som hadde resultert i utestengelsen. Denne "unntakstilstanden" varte ikke lenge, men episoden har satt seg fast dypt inni meg. Jeg forsto viktigheten av tilknytning, og kan ennå kjenne på den lammende følelsen av ensomhet, og ikke minst på skammen over å bli utstengt. Skammen over å ikke være god nok.
Brené Brown snakker om skam. Ordet skam i hennes forskning er følelsen av å ikke være bra nok. Det er den indre stemmen vår som sier: "Du er ikke dyktig nok. Du er ikke god nok. Du er ikke verdifull nok". Eller den indre stemmen som representerer andre som sier: "Hvem tror du at du er? Tror du ikke vi vet hvem du egentlig er? Tror du ikke vi vet at du faktisk er sånn eller slik?" Da jeg hørte hennes foredrag gjenkjente jeg umiddelbart denne følelsen. Jeg kan noen ganger få denne merkelige skamfølelsen i samhandling med andre mennesker. Den strenge, indre stemmen som forteller meg at jeg sier eller gjør ting feil, at jeg oppfører meg dumt, at jeg er ikke smart nok....
Jeg har en fremtoning som bidrar til at mange nok synes jeg virker sterk, modig og utadvendt. Noen vil sågar si at jeg er dyktig og kreativ. Men den indre stemmen min - skammen - har i mange år fortalt meg at jeg ikke er bra nok. Noen ganger er jeg faktisk livredd for at noen skal oppdage at jeg ikke er så tøff, flink og sterk. Hva skjer når de oppdager at jeg kan være en liten, redd jente som ikke er så smart? Vi snakker dårlig selvfølelse her, folkens!
For noen år siden fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med klumpen i magen som jeg hadde hver dag. Det er nemlig slik at når den indre, negative stemmen min er veldig sterk, får jeg en klump i magen og det føles som om jeg skal opp til eksamen. Du forstår at det kan være litt slitsomt å våkne og tro at du skal opp til eksamen hver dag, ikke sant? Jeg kontaktet legen og han anbefalte meg å snakke med en psykolog. Etter noen timer forsto jeg at dette nok ikke var stedet for å få hjelp til å bli kvitt den indre negative stemmen min. Jeg opplevde at vi var på to forskjellige planeter, og det ble egentlig ganske humoristisk. Da han i tillegg avsluttet en samtale med å be om min vurdering av en forretningsidé han hadde, takket jeg for praten, betalte og forsto at jeg må løse dette selv...
Dårlig selvfølelse kan gjerne kombineres med god selvtillit. Høres det rart ut? Vel, jeg har ikke problemer med å snakke til en forsamling. Jeg storkoser meg faktisk med å holde foredrag, delta i paneldebatter, og jeg er ikke redd for å være synlig. Men etterpå kan jeg evaluere meg selv nedenom og hjem. Husk at folk kan fremstå med stor selvtillit, men faktisk ikke ha det så godt med seg selv...
Dette er et stort og vanskelig tema, og kan hende er det mange som overhodet ikke forstår hva jeg skriver om. Til dere vil jeg si at dere er heldige og lever gode liv uten dårlig selvfølelse, og det unner jeg dere virkelig. For deg som kjenner igjen noe av det jeg skriver, du som også hører den selvkritiske stemmen hviske deg i øret at du ikke er god nok, flink nok, pen nok, sterk nok - at du rett og slett ikke er nok - husk at det er mange som har det på akkurat samme måte, men skammen er for stor til vise andre at vi er sårbare, redde og utilstrekkelige. Vel, nå har jeg vært modig nok til å innrømme det, og det er faktisk det modigste jeg har gjort siden jeg ble mamma for 16 år siden!
Når vi reflekterer over samfunnsutviklingen er det lett å forstå at mange føler denne utilstrekkeligheten. Vi er rett og slett ikke perfekte, og i alle kanaler blir vi påvirket til å tro at det er så mange perfekte mennesker og ikke minst at det er viktig å være perfekt. Bullshit! Jeg synes det er på høy tid at vi blir snillere mot oss selv - og mot hverandre! Jeg synes det er på tide at vi sier til oss selv: "Jeg er bra nok akkurat som jeg er. Jeg tør å være meg selv og akseptere alle mine sider. Jeg tør å leve, elske og være sårbar. Jeg tør å feile." Dersom vi blir snillere mot oss selv og hverandre er jeg sikker på at vi vil føle oss mer verdifulle, vi tør å leve helhjertet, og vi tør å kaste oss ut i nye situasjoner uten å være redde for å føle utilstrekkelighet og skam for å ikke være gode nok.
Til slutt vil jeg si noen ord om takknemlighet, dette vakre ordet som rommer alt. Jeg føler takknemlighet hver dag over de overveldende store tingene i livet - kjærlighet og nærhet til barn, familie og andre mennesker, helse som gir frihet til å gjøre så mye, sola som varmer oss, den vakre naturen som jeg er en del av - ja, det er mye å være takknemlig for. Å fokusere på takknemlighet hjelper alltid når jeg lar selvkritikken få litt for stor plass. Det hjelper å få perspektiv og verdsette det som er virkelig viktig i livet. Og akkurat nå trenger jeg litt perspektiv, for jeg må ha mot til overvinne skammen over å ha vist meg frem fra min mest sårbare side. Men når jeg er så ubeskjeden og kaller bloggen min "Kongstanker - verden gjennom mine øyne", så får jeg by på noen personlige refleksjoner om de eksistensielle spørsmålene i livet også. Lev en helhjertet dag, min venn!
 |
| Bréne Brown:Farvel Perfekt-Hallo mot! |
La meg fortelle en liten historie om tilknytning. Da jeg var ung, kanskje 12-14 år, ble jeg en en periode utestengt fra fellesskapet med de andre elevene i klassen. Alle ble invitert på en fest bortsett fra meg, og plutselig var det ingen i klassen som av en eller annen grunn ville snakke med meg. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så ensom og forlatt, og jeg forsto ikke hva jeg hadde gjort som hadde resultert i utestengelsen. Denne "unntakstilstanden" varte ikke lenge, men episoden har satt seg fast dypt inni meg. Jeg forsto viktigheten av tilknytning, og kan ennå kjenne på den lammende følelsen av ensomhet, og ikke minst på skammen over å bli utstengt. Skammen over å ikke være god nok.
Brené Brown snakker om skam. Ordet skam i hennes forskning er følelsen av å ikke være bra nok. Det er den indre stemmen vår som sier: "Du er ikke dyktig nok. Du er ikke god nok. Du er ikke verdifull nok". Eller den indre stemmen som representerer andre som sier: "Hvem tror du at du er? Tror du ikke vi vet hvem du egentlig er? Tror du ikke vi vet at du faktisk er sånn eller slik?" Da jeg hørte hennes foredrag gjenkjente jeg umiddelbart denne følelsen. Jeg kan noen ganger få denne merkelige skamfølelsen i samhandling med andre mennesker. Den strenge, indre stemmen som forteller meg at jeg sier eller gjør ting feil, at jeg oppfører meg dumt, at jeg er ikke smart nok....
Jeg har en fremtoning som bidrar til at mange nok synes jeg virker sterk, modig og utadvendt. Noen vil sågar si at jeg er dyktig og kreativ. Men den indre stemmen min - skammen - har i mange år fortalt meg at jeg ikke er bra nok. Noen ganger er jeg faktisk livredd for at noen skal oppdage at jeg ikke er så tøff, flink og sterk. Hva skjer når de oppdager at jeg kan være en liten, redd jente som ikke er så smart? Vi snakker dårlig selvfølelse her, folkens!
For noen år siden fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med klumpen i magen som jeg hadde hver dag. Det er nemlig slik at når den indre, negative stemmen min er veldig sterk, får jeg en klump i magen og det føles som om jeg skal opp til eksamen. Du forstår at det kan være litt slitsomt å våkne og tro at du skal opp til eksamen hver dag, ikke sant? Jeg kontaktet legen og han anbefalte meg å snakke med en psykolog. Etter noen timer forsto jeg at dette nok ikke var stedet for å få hjelp til å bli kvitt den indre negative stemmen min. Jeg opplevde at vi var på to forskjellige planeter, og det ble egentlig ganske humoristisk. Da han i tillegg avsluttet en samtale med å be om min vurdering av en forretningsidé han hadde, takket jeg for praten, betalte og forsto at jeg må løse dette selv...
Dårlig selvfølelse kan gjerne kombineres med god selvtillit. Høres det rart ut? Vel, jeg har ikke problemer med å snakke til en forsamling. Jeg storkoser meg faktisk med å holde foredrag, delta i paneldebatter, og jeg er ikke redd for å være synlig. Men etterpå kan jeg evaluere meg selv nedenom og hjem. Husk at folk kan fremstå med stor selvtillit, men faktisk ikke ha det så godt med seg selv...
Dette er et stort og vanskelig tema, og kan hende er det mange som overhodet ikke forstår hva jeg skriver om. Til dere vil jeg si at dere er heldige og lever gode liv uten dårlig selvfølelse, og det unner jeg dere virkelig. For deg som kjenner igjen noe av det jeg skriver, du som også hører den selvkritiske stemmen hviske deg i øret at du ikke er god nok, flink nok, pen nok, sterk nok - at du rett og slett ikke er nok - husk at det er mange som har det på akkurat samme måte, men skammen er for stor til vise andre at vi er sårbare, redde og utilstrekkelige. Vel, nå har jeg vært modig nok til å innrømme det, og det er faktisk det modigste jeg har gjort siden jeg ble mamma for 16 år siden!
Når vi reflekterer over samfunnsutviklingen er det lett å forstå at mange føler denne utilstrekkeligheten. Vi er rett og slett ikke perfekte, og i alle kanaler blir vi påvirket til å tro at det er så mange perfekte mennesker og ikke minst at det er viktig å være perfekt. Bullshit! Jeg synes det er på høy tid at vi blir snillere mot oss selv - og mot hverandre! Jeg synes det er på tide at vi sier til oss selv: "Jeg er bra nok akkurat som jeg er. Jeg tør å være meg selv og akseptere alle mine sider. Jeg tør å leve, elske og være sårbar. Jeg tør å feile." Dersom vi blir snillere mot oss selv og hverandre er jeg sikker på at vi vil føle oss mer verdifulle, vi tør å leve helhjertet, og vi tør å kaste oss ut i nye situasjoner uten å være redde for å føle utilstrekkelighet og skam for å ikke være gode nok.
Til slutt vil jeg si noen ord om takknemlighet, dette vakre ordet som rommer alt. Jeg føler takknemlighet hver dag over de overveldende store tingene i livet - kjærlighet og nærhet til barn, familie og andre mennesker, helse som gir frihet til å gjøre så mye, sola som varmer oss, den vakre naturen som jeg er en del av - ja, det er mye å være takknemlig for. Å fokusere på takknemlighet hjelper alltid når jeg lar selvkritikken få litt for stor plass. Det hjelper å få perspektiv og verdsette det som er virkelig viktig i livet. Og akkurat nå trenger jeg litt perspektiv, for jeg må ha mot til overvinne skammen over å ha vist meg frem fra min mest sårbare side. Men når jeg er så ubeskjeden og kaller bloggen min "Kongstanker - verden gjennom mine øyne", så får jeg by på noen personlige refleksjoner om de eksistensielle spørsmålene i livet også. Lev en helhjertet dag, min venn!
Tøff!
SvarSlettVeldig fint!
SvarSlett