I går kveld ble jeg glad! En venn av meg på Facebook delte en lenke fra Aftenbladet, med en kronikk av professor Per Fuggeli under tittelen "Den norske klagemuren". Han setter ord på tanker og spørsmål jeg har hatt lenge - hvordan kan det ha seg at vi nordmenn som bor i dette lille landet langt i nord - rikt på olje, rikt på velferdsgoder, rikt på det meste - har endt opp med å bli et folk der misnøye og klaging preger oss i så stor grad?
Det er på tide at vi tar et oppgjør med oss selv som folkeslag, som flokk og som enkeltpersoner, og forstår at vi ikke lenger kan fortsette i dette sporet. Har vi som nasjon blitt et folkeslag fullstendig blottet for perspektiv, empati og takknemlighet?
Det pekes på politiske partiers fokus, som for eksempel Fremskrittpartiet, som Fuggeli mener er en direkte årsak til at vi har så stort fokus på misnøyen, men at også andre partier som har styrt landet i mange år, har bidratt til at vi oppfører oss som misfornøyde gjester, som tror at staten skal servere, bukke og ta i mot klager av oss som en hvilket som helst servitør.
Media bruker også kynisk misnøyefokuset på å selge flere aviser og annonser. Det skrives iherdig om "uhørte" situasjoner i velferdsstaten Norge som formelig roper etter klikk, og kommentarfeltene fylles opp med sure oppgulp fra sinte nordmenn som mener at folket ikke får servert hovedretten tidsnok eller som lurer på hvorfor de i alle dager må betale for gildet. Det er på tide med mer enn en Link-tablett for å fjerne sure oppgulp!
Vi vet alle at ikke alt er perfekt i landet vårt, men Fugelli er inne på noe viktig når han skriver at det virker som om folk tror at "bare vi får nok ressurser skal vi gi deg null risiko, null lidelse, null aldring og snart null død". Det kan virke som om den enestående velferdsutviklingen vi har opplevd i Norge har medført at vi tror livet skal være en spennende reise der alt er forhåndsbetalt, at det bare er å forsyne seg av øverste hylle og forvente at samfunnet skal gi oss hyggelig service og et evalueringsskjema med skalavurdering fra 1-5 i etterkant av reisen.
Jeg synes det er på tide at du og jeg og det norske folk tar oss sammen, utvikler empatigenet vårt og forsøker å få litt verdensperspektiv. Vi må gå i oss selv og erkjenne at samme hvor mye penger og ressurser vi legger i samfunnet vårt så er ikke livet en reise med bare de gode opplevelsene som skaper minner for livet. Livet er - ja, livet! Det er gleder og sorger, oppturer og nedturer, det kan være hardt og brutalt for mange, men også daglige glimt av glede, håp og tro på en bedre tilværelse. Fuggeli peker på noe svært viktig - det er gjerne ikke de svakeste i samfunnet som klager høylydt og intenst og krever mest heller. De som gir størst uttrykk for misnøye og klager er gjerne de som har det så godt at de faktisk har både tid og ork til å kreve enda mer.
Det er på tide at vi hver og en og i fellesskap erkjenner at det å bli født og vokse opp i Norge kan sammenlignes med å få servert en 7-retters middag med rettigheter, goder og tilbud på store sølvfat. Både tilfeldigheter og hardt arbeid har bidratt til dette gildet, men vi har kommet dit nå at mange fortsatt synes det ikke er nok. Vi synes vi fortjener så mye bedre, og vi forventer at alle andre skal gi oss det vi har krav på, for det har vi jo betalt for.
Det er et stort tankekors at vi bruker så mye energi på å klage i stedet for å invitere andre til bords. Det er et tankekors at vi roper etter mer til oss selv i stedet for å dele med andre som ikke har noe.
Folkens - det er på tide at vi verdsetter det vi har og begynner å takke for maten!
Det er på tide at vi tar et oppgjør med oss selv som folkeslag, som flokk og som enkeltpersoner, og forstår at vi ikke lenger kan fortsette i dette sporet. Har vi som nasjon blitt et folkeslag fullstendig blottet for perspektiv, empati og takknemlighet?
Det pekes på politiske partiers fokus, som for eksempel Fremskrittpartiet, som Fuggeli mener er en direkte årsak til at vi har så stort fokus på misnøyen, men at også andre partier som har styrt landet i mange år, har bidratt til at vi oppfører oss som misfornøyde gjester, som tror at staten skal servere, bukke og ta i mot klager av oss som en hvilket som helst servitør.
Media bruker også kynisk misnøyefokuset på å selge flere aviser og annonser. Det skrives iherdig om "uhørte" situasjoner i velferdsstaten Norge som formelig roper etter klikk, og kommentarfeltene fylles opp med sure oppgulp fra sinte nordmenn som mener at folket ikke får servert hovedretten tidsnok eller som lurer på hvorfor de i alle dager må betale for gildet. Det er på tide med mer enn en Link-tablett for å fjerne sure oppgulp!
Vi vet alle at ikke alt er perfekt i landet vårt, men Fugelli er inne på noe viktig når han skriver at det virker som om folk tror at "bare vi får nok ressurser skal vi gi deg null risiko, null lidelse, null aldring og snart null død". Det kan virke som om den enestående velferdsutviklingen vi har opplevd i Norge har medført at vi tror livet skal være en spennende reise der alt er forhåndsbetalt, at det bare er å forsyne seg av øverste hylle og forvente at samfunnet skal gi oss hyggelig service og et evalueringsskjema med skalavurdering fra 1-5 i etterkant av reisen.
Jeg synes det er på tide at du og jeg og det norske folk tar oss sammen, utvikler empatigenet vårt og forsøker å få litt verdensperspektiv. Vi må gå i oss selv og erkjenne at samme hvor mye penger og ressurser vi legger i samfunnet vårt så er ikke livet en reise med bare de gode opplevelsene som skaper minner for livet. Livet er - ja, livet! Det er gleder og sorger, oppturer og nedturer, det kan være hardt og brutalt for mange, men også daglige glimt av glede, håp og tro på en bedre tilværelse. Fuggeli peker på noe svært viktig - det er gjerne ikke de svakeste i samfunnet som klager høylydt og intenst og krever mest heller. De som gir størst uttrykk for misnøye og klager er gjerne de som har det så godt at de faktisk har både tid og ork til å kreve enda mer.
Det er på tide at vi hver og en og i fellesskap erkjenner at det å bli født og vokse opp i Norge kan sammenlignes med å få servert en 7-retters middag med rettigheter, goder og tilbud på store sølvfat. Både tilfeldigheter og hardt arbeid har bidratt til dette gildet, men vi har kommet dit nå at mange fortsatt synes det ikke er nok. Vi synes vi fortjener så mye bedre, og vi forventer at alle andre skal gi oss det vi har krav på, for det har vi jo betalt for.
Det er et stort tankekors at vi bruker så mye energi på å klage i stedet for å invitere andre til bords. Det er et tankekors at vi roper etter mer til oss selv i stedet for å dele med andre som ikke har noe.
Folkens - det er på tide at vi verdsetter det vi har og begynner å takke for maten!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentar