Skråblikk på lokalpolitikere, rådmann og innbyggere i Kongsvinger...

Det sies ofte at "Vi får de politikerne vi fortjener", uten at jeg riktig vet hva som menes med dette uttrykket. Det står respekt av innbyggere som ønsker å engasjere seg i lokalpolitikken for å påvirke lokalsamfunnet, og bidra til å skape rammer og forutsetninger for å utviklingen av en kommune, slik at det er et godt og trygt sted å vokse opp på, bo og jobbe på, og bli gammel på.

Jeg lurer på om de ivrigste kritikerne av våre lokale politikere selv ville evnet å være gode folkevalgte representanter for en kommune. De som i det offentlige rom strør rundt seg med sterk personlig kritikk, med skjellsord og håning av politikere når de skal beskrive våre folkevalgte. Men det er en annen historie.

Det vi nå diskuterer i media, i kantina på jobben og rundt middagsbordet er saken om rådmann Bernhard Caspari, som har fått beskjed fra sin arbeidsgiver, et enstemmig kommunestyre, om å avslutte sitt arbeidsforhold på dagen. Etter at nyheten om avgangen ble offentlig, fyrte lokalavisen Glåmdalen opp under en teori om at dette skulle være en "politisk hestehandel", og bidro til å sette i gang spekulasjoner om at en Høyre-politiker skulle få tildelt rollen som rådmann. Uten å ha kompetanse på lovverket for ansettelse av rådmenn, vil jeg vel tro at dette var en meget søkt konspirasjonsteori, og avisen har også beklaget disse spekulasjonene i etterkant.

Etter at både ordfører og rådmann i media har gitt uttrykk for at avtalen partene har inngått i forbindelse med oppsigelsen ikke kan offentliggjøres, har Kongsvinger kommune forsøkt å presisere regler i slike saker på generelt grunnlag. Her står det blant annet: "Dersom det hadde eksistert en begrunnelse, ville kommunestyret uansett ikke hatt lov til å offentliggjøre den av hensyn til personvernet". Deretter uttaler kommunestyret, representert ved samtlige partier, at de ikke hadde tillit til rådmannen av ledelsesmessige årsaker, og at det var grunnen for avgangen...

Nå er det ikke noe nytt at rådmenn får sparken. Rådmenn må som regel gå dersom de ikke lever opp til politikernes forventninger og leverer etter bestillingene, eller at det oppstår samarbeidsproblemer med administrasjonen eller politiske ledelse.  Det finnes også eksempler på situasjoner lignende det vi nå opplever i Kongsvinger fra andre kommuner. 

Jeg tror at noe av grunnen til at et samlet "hylekor" krever svar på årsaken til at rådmannen måtte gå, er timingen for avgangen. Selv sier rådmannen i papirutgaven i Glåmdalen på mandag at han hadde en oppfatning av at politikerne hadde tillit til ham hele veien, og at han derfor ble meget overrasket over den manglende tilliten de uttrykte etter han kom tilbake fra ferie, og som resulterte i hans avgang den 9.september.

Jeg er sikker på at kommunestyret har sørget for å holde seg innenfor lovverket i denne saken, slik at de ikke vil få krav om erstatning ut over etterlønnen de forhandlet seg frem til med den avgåtte rådmannen. Spørsmålet vi imidlertid stiller oss er hvorfor et enstemmig kommunestyre valgte dette tidspunktet for å uttrykke mistillit. Hvorfor ble rådmannen bedt om å si opp med umiddelbar virkning fredag den 9. september - 3 dager før kommunevalget? Etter en kort pressemelding sent fredag kveld, brukte Glåmdalen hele helgen og valgdagen den 12. september på å finne ut mer om de bakenforliggende årsakene til avgangen, og ordknappheten fra både ordfører og den avgåtte rådmannen satte i gang spekulasjonene. Men da var klokken 22.00 mandag kveld, og valglokalene var stengt...

Det vi nå vet er at et enstemmig kommunestyre ikke hadde tillit til rådmannen av ledelsesmessige årsaker, og det har de selvsagt lov til. Av en eller flere årsaker var det viktig for dem å gjøre det rett før valget. Årsakene kan vi bare spekulere i, men jeg tror det er bortkastet bruk av tid. 

Nå har ca 56%(!) av Kongsvinger kommunes innbyggere gitt tillit til våre politikere - som ikke kan sies opp før om 4 år - slik at de på vegne av deg og meg skal lede kommunen vår på forsvarlig måte. Jeg er blant de som stemte, og forventer derfor at de skal i løpet av de neste månedene skal presentere visjoner, strategier, mål og planer for utvikling av kommunen, som de gikk til valg på. Det er nå politikerne skal bygge tillit og levere "ledelsesmessige" oppgaver overfor oss, slik som en rådmann skal gjøre overfor kommunestyret. 

Som ledere vet vi at det er viktig med jevnlige medarbeidersamtaler med våre ansatte, og vi ser derfor frem til å invitere våre folkevalgte til "medarbeidersamtaler", slik at vi får en god dialog, og kan gi dem konstruktive tilbakemeldinger på om vi har tillit til deres ledelsesmessige evner, deres handlekraft og gjennomføringsevne. Det er jo en vinn-vinn-situasjon, og så slipper de å bli overrasket dersom de blir "sparket" om 4 år...

Avslutningsvis vil jeg si som jeg startet. Jeg har stor respekt for alle som ønsker å bidra til å skape et godt lokalsamfunn gjennom et politisk engasjement. Og jeg er sikker på at folkevalgte som har en stor porsjon sunn fornuft og god vurderingsevne, engasjement og handlekraft, som lytter til innbyggerne, er ydmyk i forhold til å ta i mot gode råd, og har mot til å stå i en ideologisk overbevisning de neste fire årene, vil leve lykkelig som folkevalgt i en kommune med et stort potensial. Lykke til - vi skal følge med og følge opp!

Det blir ikke vekst i reiselivet i regionen ved å holde et selskap flytende

I siste utgave av reisemagasinet «Reiser og Ferie» skriver redaktør Bjørn Moholdt på lederplass at Norge har gått fra å være ett av verdens fremste reisemål for rundt hundre år siden, til å bli forbigått av de aller fleste andre land i Europa. Han mener at mangel på industriell tankegang fremdeles reflekteres i vår satsing på turisme, og at reiseliv ofte er en attåtnæring – noe å drive med på si'. I tillegg går store deler av milliarden som det offentlige spytter inn som tilskudd til reiselivsnæringen til å drive byråkratiet i lokale destinasjonsselskap, fremfor å bruke pengene direkte mot markedet.

Det samme sier NHO Reiseliv, som på Reiselivskonferansen i mai i år sa at antall destinasjonsselskap og turistkontor bør reduseres med opptil 50 prosent. «Mange destinasjonsselskap og turistinformasjonskontor har et finansieringsproblem. De ansatte bruker i dag for mye av tiden til å skaffe penger, i stedet for å bruke den på å markedsføre Norge», sa NHOs administrerende direktør John G. Bernander på Reiselivskonferansen.

«Både private og offentlige eiere bør bli mer tydelige på hvilke tjenester og oppgaver disse selskapene skal utføre», utdypet Bernander. Strukturrapporten er utarbeidet av NHO på oppdrag for næringsministeren.

Destinasjon Finnskogen AS eies i følge Brønnøysundregistrene av flere aksjeselskaper, deriblant Haslemoen AS, Heia Hotell AS (konkurs - avviklet), Dæsbekken Villmarksenter AS, Norsk Trafikksenter AS, Skaslien AS, Vinger Hotell og Spa AS og flere privatpersoner. På selskapet egne nettsider er informasjonen annerledes.

I følge Glåmdalen på nett oppdatert 13.juli, mener ordførere i flere kommuner i regionen at alle kommunene i Kongsvinger-regionen bør gå inn med kapital i Destinasjon Finnskogen AS for å «holde selskapet flytende».

Til denne situasjonen har jeg følgende kommentarer:

1. Næringsministeren og NHO mener at antall destinasjonsselskaper må reduseres for å bruke mer av de offentlige midlene på markedsføring i stedet for byråkrati. 

2. I 2009 hadde Hedmark Reiseliv et totalbudsjett på 8,5 millioner kroner, hvorav 5,7 millioner var avsatt til marked (Kilde: Hedmark Fylkeskommune). Rundt 85 prosent av totalbudsjettet er offentlig finansiert, resterende kommer fra næringen. Med et markedsbudsjett på nærmere 6 millioner kroner bør det være mulig for Hedmark Reiseliv å markedsføre Finnskogen og Kongsvinger-regionen som reisemål. Det skal ikke være nødvendig å ha nok et nivå som skal markedsføre spesielt denne regionen dersom Hedmark Reiseliv fungerer som en effektiv markedskanal for reiselivet i fylket. Det er forøvrig brukt store beløp for å utvikle merkevaren og nettstedet Villmarksriket.com for alt reiseliv i fylket, og da bør det være mulig med et slik markedsbudsjett å markedsføre opplevelser i vår region effektivt under denne satsingen.

3. Det kan ikke være slik at kommunene i regionen i tillegg til å bruke offentlige midler til Hedmark Reiseliv også skal tilføre kapital til nok et selskap som skal gjøre samme jobb som Hedmark Reiseliv er satt til å gjøre. Dersom kommunene skal tilføre kapital tilsvarende 1-1,5 stilling i Destinasjon Finnskogen AS, må man samtidig tilføre tilsvarende eller mer i markedsbudsjett, slik at de ansatte har penger å markedsføre regionen for. Da må eiere og det offentlige satse minimum 2 millioner kroner årlig for at Destinasjon Finnskogen AS skal fungere som en effektiv markedsføringsorganisasjon for denne regionen. Dersom man ikke tilfører organisasjonen penger til markedsføring, må selskapet fokusere på å få inn disse pengene gjennom prosjekter, og da er man like langt som Hedmark Reiseliv i dag – de bruker offentlige midler på å ha ansatte som arbeider med å hente inn prosjektmidler – også fra det offentlige.... Dette minner mer om avansert arbeidsmarkedstiltak enn kommersiell industriutvikling.

4. Dersom kommunene i regionen vil prioritere rundt 6-700 000 kroner i tilskudd årlig for å markedsføre oss som en attraktiv destinasjon, må man samtidig finansiere over det dobbelte i tillegg for å drifte en organisasjon med et markedsbudsjett. Vi har mange nok eksempler på grunnfinansiering av næringsaktiviteter som dekker ansattes lønn, som må bruke mesteparten av sin tid på å «jakte» prosjektmidler for å drifte sin egen organisasjon i denne regionen. Det skaper ikke utvikling.

Mitt forslag er at kommunene i fellesskap bestemmer seg for enten å satse de rundt 2 millioner kronene årlig for å drifte et lokalt destinasjonsselskap med de riktige menneskene, eller så bruker man avsatte penger sammen med penger gjennom for eksempel kommunenes næringsfond, som nå alle kommuner i Hedmark etterhvert får gjennom Hedmark Fylkeskommune, til å støtte opp om reiselivsbedrifters markedsføringsaktiviteter. Dette kommer reiselivsbedrifter med ambisjoner, som selv bruker egne midler på markedsføring, til gode.

Samtidig bør kommunene som nå betaler til Hedmark Reiseliv, og sågar har eierinteresser i selskapet, vurdere effektiviteten av de 5,7 millionene (2009-tall) som kommer denne regionen til gode gjennom markedsføringsaktiviteter. La meg her minne om at det finnes flere små reiselivsaktører som ikke har like store ressurser som Magnor Glassverk, Vinger Hotell eller Skaslien.

Kommunene må uavhengig av dette sette av og bruke midler på å utvikle infrastruktur og tilrettelegge for turister gjennom profesjonelle turistkontor, kart, turstier etc. Dette er helt klart ikke-kommersielle oppgaver som må finansieres offentlig.

Avslutningsvis vil jeg poengtere at vi må være enige om at temaet i diskusjonen er markedsføring og salg av regionen. Jeg har i dette innlegget hatt fokus på dette – ikke å ha mennesker ansatt i et eksisterende selskap for å «holde det flytende». Samtidig må vi huske på at reiseliv som næring er kompleks, og det er mange faktorer som spiller inn. Men som jeg startet med må reiselivsnæringen ha som mål å være en profesjonell og kommersiell industri på lik linje med andre næringer. Og da kan vi ikke drive noe på si'...