Vær modig - våg å være sårbar

For noen uker siden oppdaget jeg litt tilfeldig på nettet en kvinnelig forsker i USA, Dr. Brené Brown, og fant et par linker på Youtube til foredrag hun har holdt med temaene - "The power of vulnerability" og "Listening to shame". Foredragene varer rundt 20 minutter hver, og jeg anbefaler deg å se dem når du har tid og ro rundt deg, og er åpen for refleksjon - og noen kongstanker.

Bréne Brown:Farvel Perfekt-Hallo mot!

Disse foredragene traff meg rett i hjertet! Bréne Brown forsker på temaer som går så dypt inn i hjerteroten min - ja, i hele min eksistens - at jeg får tårer i øynene når jeg hører henne snakke. Hun snakker om selve kjernen i livet. Hva er det som gjør at vi føler oss verdifulle? Hva er meningen i livet? Hun snakker om at det viktigste er å føle "connection" - jeg oversetter det med å føle tilknytning - og at det er denne tilknytningen som gir mening i livet. Hun har forsket på og funnet ut at de som virkelig føler seg verdifulle er helhjertede mennesker som tør å være sårbare, og at de som tør å omfavne sårbarheten er de modige menneskene.

La meg fortelle en liten historie om tilknytning. Da jeg var ung, kanskje 12-14 år, ble jeg en  en periode utestengt fra fellesskapet med de andre elevene i klassen. Alle ble invitert på en fest bortsett fra meg, og plutselig var det ingen i klassen som av en eller annen grunn ville snakke med meg. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så ensom og forlatt, og jeg forsto ikke hva jeg hadde gjort som hadde resultert i utestengelsen. Denne "unntakstilstanden" varte ikke lenge, men episoden har satt seg fast dypt inni meg. Jeg forsto viktigheten av tilknytning, og kan ennå kjenne på den lammende følelsen av ensomhet, og ikke minst på skammen over å bli utstengt. Skammen over å ikke være god nok.

Brené Brown snakker om skam. Ordet skam i hennes forskning er følelsen av å ikke være bra nok. Det er den indre stemmen vår som sier: "Du er ikke dyktig nok. Du er ikke god nok. Du er ikke verdifull nok". Eller den indre stemmen som representerer andre som sier: "Hvem tror du at du er? Tror du ikke vi vet hvem du egentlig er? Tror du ikke vi vet at du faktisk er sånn eller slik?" Da jeg hørte hennes foredrag gjenkjente jeg umiddelbart denne følelsen. Jeg kan noen ganger få denne merkelige skamfølelsen i samhandling med andre mennesker. Den strenge, indre stemmen som forteller meg at jeg sier eller gjør ting feil, at jeg oppfører meg dumt, at jeg er ikke smart nok....

Jeg har en fremtoning som bidrar til at mange nok synes jeg virker sterk, modig og utadvendt. Noen vil sågar si at jeg er dyktig og kreativ. Men den indre stemmen min - skammen - har i mange år fortalt meg at jeg ikke er bra nok. Noen ganger er jeg faktisk livredd for at noen skal oppdage at jeg ikke er så tøff, flink og sterk. Hva skjer når de oppdager at jeg kan være en liten, redd jente som ikke er så smart? Vi snakker dårlig selvfølelse her, folkens!

For noen år siden fant jeg ut at jeg måtte gjøre noe med klumpen i magen som jeg hadde hver dag. Det er nemlig slik at når den indre, negative stemmen min er veldig sterk, får jeg en klump i magen og det føles som om jeg skal opp til eksamen. Du forstår at det kan være litt slitsomt å våkne og tro at du skal opp til eksamen hver dag, ikke sant? Jeg kontaktet legen og han anbefalte meg å  snakke med en psykolog. Etter noen timer forsto jeg at dette nok ikke var stedet for å få hjelp til å bli kvitt den indre negative stemmen min. Jeg opplevde at vi var på to forskjellige planeter, og det ble egentlig ganske humoristisk. Da han i tillegg avsluttet en samtale med å be om min vurdering av en forretningsidé han hadde, takket jeg for praten, betalte og forsto at jeg må løse dette selv...

Dårlig selvfølelse kan gjerne kombineres med god selvtillit. Høres det rart ut? Vel, jeg har ikke problemer med å snakke til en forsamling. Jeg storkoser meg faktisk med å holde foredrag, delta i paneldebatter, og jeg er ikke redd for å være synlig. Men etterpå kan jeg evaluere meg selv nedenom og hjem. Husk at folk kan fremstå med stor selvtillit, men faktisk ikke ha det så godt med seg selv...

Dette er et stort og vanskelig tema, og kan hende er det mange som overhodet ikke forstår hva jeg skriver om. Til dere vil jeg si at dere er heldige og lever gode liv uten dårlig selvfølelse, og det unner jeg dere virkelig. For deg som kjenner igjen noe av det jeg skriver, du som også hører den selvkritiske stemmen hviske deg i øret at du ikke er god nok, flink nok, pen nok, sterk nok - at du rett og slett ikke er nok - husk at det er mange som har det på akkurat samme måte, men skammen er for stor til vise andre at vi er sårbare, redde og utilstrekkelige. Vel, nå har jeg vært modig nok til å innrømme det, og det er faktisk det modigste jeg har gjort siden jeg ble mamma for 16 år siden!

Når vi reflekterer over samfunnsutviklingen er det lett å forstå at mange føler denne utilstrekkeligheten. Vi er rett og slett ikke perfekte, og i alle kanaler blir vi påvirket til å tro at det er så mange perfekte mennesker og ikke minst at det er viktig å være perfekt. Bullshit! Jeg synes det er på høy tid at vi blir snillere mot oss selv - og mot hverandre! Jeg synes det er på tide at vi sier til oss selv: "Jeg er bra nok akkurat som jeg er. Jeg tør å være meg selv og akseptere alle mine sider. Jeg tør å leve, elske og være sårbar. Jeg tør å feile." Dersom vi blir snillere mot oss selv og hverandre er jeg sikker på at vi vil føle oss mer verdifulle, vi tør å leve helhjertet, og vi tør å kaste oss ut i nye situasjoner uten å være redde for å føle utilstrekkelighet og skam for å ikke være gode nok.

Til slutt vil jeg si noen ord om takknemlighet, dette vakre ordet som rommer alt. Jeg føler takknemlighet hver dag over de overveldende store tingene i livet - kjærlighet og nærhet til barn, familie og andre mennesker, helse som gir frihet til å gjøre så mye, sola som varmer oss, den vakre naturen som jeg er en del av - ja, det er mye å være takknemlig for. Å fokusere på takknemlighet hjelper alltid når jeg lar selvkritikken få litt for stor plass. Det hjelper å få perspektiv og verdsette det som er virkelig viktig i livet. Og akkurat nå trenger jeg litt perspektiv, for jeg må ha mot til overvinne skammen over å ha vist meg frem fra min mest sårbare side. Men når jeg er så ubeskjeden og kaller bloggen min "Kongstanker - verden gjennom mine øyne", så får jeg by på noen personlige refleksjoner om de eksistensielle spørsmålene i livet også. Lev en helhjertet dag, min venn!

Det er på tide å takke for maten!

I går kveld ble jeg glad! En venn av meg på Facebook delte en lenke fra Aftenbladet, med en kronikk av professor Per Fuggeli under tittelen "Den norske klagemuren". Han setter ord på tanker  og spørsmål jeg har hatt lenge - hvordan kan det ha seg at vi nordmenn som bor i dette lille landet langt i nord - rikt på olje, rikt på velferdsgoder, rikt på det meste - har endt opp med å bli et folk der misnøye og klaging preger oss i så stor grad?

Det er på tide at vi tar et oppgjør med oss selv som folkeslag, som flokk og som enkeltpersoner, og forstår at vi ikke lenger kan fortsette i dette sporet. Har vi som nasjon blitt et folkeslag fullstendig blottet for perspektiv, empati og takknemlighet?

Det pekes på politiske partiers fokus, som for eksempel Fremskrittpartiet, som Fuggeli mener er en direkte årsak til at vi har så stort fokus på misnøyen, men at også andre partier som har styrt landet i mange år, har bidratt til at vi oppfører oss som misfornøyde gjester, som tror at staten skal servere, bukke og ta i mot klager av oss som en hvilket som helst servitør.

Media bruker også kynisk misnøyefokuset på å selge flere aviser og annonser. Det skrives iherdig om "uhørte" situasjoner i velferdsstaten Norge som formelig roper etter klikk, og kommentarfeltene fylles opp med sure oppgulp fra sinte nordmenn som mener at folket ikke får servert hovedretten tidsnok eller som lurer på hvorfor de i alle dager må betale for gildet. Det er på tide med mer enn en Link-tablett for å fjerne sure oppgulp!

Vi vet alle at ikke alt er perfekt i landet vårt, men Fugelli er inne på noe viktig når han skriver at det virker som om folk tror at "bare vi får nok ressurser skal vi gi deg null risiko, null lidelse, null aldring og snart null død". Det kan virke som om den enestående velferdsutviklingen vi har opplevd i Norge har medført at vi tror livet skal være en spennende reise der alt er forhåndsbetalt, at det bare er å forsyne seg av øverste hylle og forvente at samfunnet skal gi oss hyggelig service og et evalueringsskjema med skalavurdering fra 1-5 i etterkant av reisen.

Jeg synes det er på tide at du og jeg og det norske folk tar oss sammen, utvikler empatigenet vårt og forsøker å få litt verdensperspektiv. Vi må gå i oss selv og erkjenne at samme hvor mye penger og ressurser vi legger i samfunnet vårt så er ikke livet en reise med bare de gode opplevelsene som skaper minner for livet. Livet er - ja, livet! Det er gleder og sorger, oppturer og nedturer, det kan være hardt og brutalt for mange, men også daglige glimt av glede, håp og tro på en bedre tilværelse. Fuggeli peker på noe svært viktig - det er gjerne ikke de svakeste i samfunnet som klager høylydt og intenst og krever mest heller. De som gir størst uttrykk for misnøye og klager er gjerne de som har det så godt at de faktisk har både tid og ork til å kreve enda mer.

Det er på tide at vi hver og en og i fellesskap erkjenner at det å bli født og vokse opp i Norge kan sammenlignes med å få servert en 7-retters middag med rettigheter, goder og tilbud på store sølvfat. Både tilfeldigheter og hardt arbeid har bidratt til dette gildet, men vi har kommet dit nå at mange fortsatt synes det ikke er nok. Vi synes vi fortjener så mye bedre, og vi forventer at alle andre skal gi oss det vi har krav på, for det har vi jo betalt for.

Det er et stort tankekors at vi bruker så mye energi på å klage i stedet for å invitere andre til bords. Det er et tankekors at vi roper etter mer til oss selv i stedet for å dele med andre som ikke har noe.

Folkens - det er på tide at vi verdsetter det vi har og begynner å takke for maten!

Back in business!

Det er rundt halvannet år siden jeg skrev ned mine såkalte "kongstanker" i denne bloggen. Men jeg har ikke ligget på latsiden selv om jeg ikke har delt små og store tanker på en stund. Siden sist har jeg vært travelt opptatt med å bygge opp og videreutvikle flere gründerbedrifter innen reisebransjen. Vi selger nå allinclusive-ferier til folk over hele Norge og Sverige, vi har utviklet en nettside som er spesialist på nordmenns favorittreisemål Gran Canaria, vi har lansert en helt ny reisenettside, Solholidays.no i samarbeid med en internasjonal partner, og snart lanserer vi Norges tøffeste reisenettside - der folk skal ha det moro og vinne reiser. Vi er 6 hardtarbeidende og positive kolleger i teamet som har det moro, er engasjerte og vil skape noe, og pilene peker oppover. Det er vi glade og takknemlige for.

Glade jenter i Gemica AS

Men jeg er jo ei ekte Vingersjente, og ekte Vingersjenter glemmer ikke hvor vi kommer fra - vi kjenner våre røtter! Jeg har derfor fulgt med på det meste som har skjedd i byen siden jeg flyttet tilbake i 1997, jeg har jobbet for næringsutvikling i kommunen, deltatt i samfunnsdebatten, og engasjert meg i saker jeg mener er viktig for utviklingen. Jeg er glad i byen jeg vokste opp i, og har ønsker en positiv utvikling på mange områder som både dagens og nye innbyggere vil nyte godt av.

Noen ganger har jeg kanskje for store ambisjoner på byens vegne, spesielt når det gjelder næringsvirksomhet knyttet til reiseliv og vertskapsfunksjonen. Jeg vil dele en historie med dere:

I går gikk jeg meg en tur langs den etterhvert så fine strandpromenaden i byen, opp kirkebakken og opp til Festningen. Her er utsikten jeg hadde fra Festningen i går. Fint, ikke sant?

På vei ned fra Festningen møtte jeg et par på vei opp. De kom utenbys fra, og var på Kongsvinger Sykehus i forbindelse med en forestående fødsel, og ville gå en tur i nærområdet og se seg rundt... Lenger ned i Øvrebyen satt det noen hyggelige folk utenfor fru Balchens, som jeg også slo av en prat med. De hadde med egen kaffe på kanne, og vi snakket om mye, og noen av temaene var blant annet Øvrebyen, tilbud og aktiviteter, kafédrift, næringsvirksomhet, hva Kongsvinger er, hva vi vil være, og ikke minst hva vi som bor her vil ha når det gjelder tilbud og tjenester.

I dag la en venn av meg på Facebook ut herlige bilder fra Vollen Handelsted, og i Budstikka kan du se denne filmen om aktiviteter rundt Bærums Verk i det vakre påskeværet. De intervjuer folk som sier at de synes det er så hyggelig med de gamle bygningene, atmosfæren og bare gå rundt å kikke i området og i butikker.

Med direkte referanse til Øvrebyen har vi et så enormt stort potensial til å utvikle Kongsvinger som et naturlig besøkssted, som for eksempel i påsken når folk er i Kongsvinger og besøker familie og venner, alle 80% som har hjemmeferie og vil finne på noe koselig i nærmiljøet, og hvem vet - kanskje et par eller to som skal føde, eller som rett og slett bare tar en tur fra andre steder i regionen for å kose seg litt.

Øvrebyen i sommerskrud. Bildet hentet
fra Kongsvinger kommune

Min utfordring til næringsdrivende i Øvrebyen er å jobbe med service- og vertskapsfunksjonen, jobbe med en felles strategi for besøksnæringen i byen, og ikke minst en felles markeds- og salgskanal som samler Festningen og Øvrebyen som et felles besøksmål. Ovrebyen.no representerer kun Gamle Øvrebyen Vel, og har ikke nødvendig næringsfokus som skal til for å tiltrekke oss besøkende. Jeg vet at det jobbes med en løsning, og det er helt nødvendig for å gjøre Øvrebyen og Festningen til et av Norges mest unike besøksmål med aktiviteter og opplevelser tilpasset området. Her er det uante muligheter!

Kan godt hende at "alle" går og venter på at det nye Festningshotellet skal åpne, men jeg vil tro at de som driver næring i Øvrebyen også trenger å tjene penger som de gjør for eksempel i Vollen eller Bærums Verk? Dersom de ikke gjør det trenger vi virkelig flere "sultne" aktører som får mulighet med støtte fra kommunen og andre aktører å etablere sine virksomheter i Øvrebyen.

Jeg håper på et yrende liv i gatene i Øvrebyen i vår og sommer, med både Liv i Leiren, Kongsfestivalen, og det nye hotellet som forhåpentligvis åpner i løpet av kort tid. Jeg håper også at både de som driver næring og vi som bor her kan samarbeide om å utvikle Kongsvinger til et mer populært besøksmål enn det er i dag. Det krever samordning, ressurser - både økonomisk og personer, reiselivs- og markedsføringsfokus, og vi må ha lyst til å jobbe og holde dørene åpne når kundene står på døra...

Bilde tatt på Kongsvinger Festning da jeg var turist i egen by
sommeren 2011. Da stoppet jeg blant annet på kafeen ved
Scene U, Fru Balchens og kafeen på Festningen.